Kristen kunst        

teologisk,

historisk

og praktisk inn i vår tid. 

Av Tron-Eilert Holst-Pedersen

Dette foredraget ble første gang holdt i Bok og Media i Oslo 27.8.2019

 

 

 

 

Dette Foredraget har jeg kaldt:

Kristen kunst – teologisk, historisk og praktisk inn i vår tid.

 Den kristne kunst og teologien.

Som et Guds barn vil vi  alltid spørre etter Guds vilje. Det gjelder alle sider av våre liv. Og det gjelder selvfølgelig også vårt forhold til kristen kunst som vi skal snakke om i dag.

Det naturlige og riktige er derfor å gå til Guds ord.Men når vi går til Guds ord er det viktig at vi forstår det rett.I enkelte spørsmål kan det virke som om Gud i Bibelen motsier seg selv, mens det i virkeligheten kanskje dreier seg om to sider av samme sak. Ofte forklares dette i Guds vesen, som både er opphøyet, hellig og rettferdig og samtidig nådig, barmhjertig og full av uendelig godhet og kjærlighet.Sann teologi må alltid vektlegge begge sider. Og den må våge i ydmykhet å bli stående i denne spenningen.

Vi står alltid i fare for å vektlegge den ene siden av saken til fordel for den andre, plukke ut enkelte Bibelord og bevist eller ubevist overse andre som til sammen ville gitt oss en helt annen forståelse av Guds vilje åpenbart i Bibelen.Dette gjelder i høy grad det emnet vi skal tale om – nemlig kristen kunst.

I kirken har det gjennom mange århundrer vært strid om dette tema. Det har vært perioder i historien da kristen kunst har blitt sett på som en styggedom og blitt brent og ødelagt. Hvorfor?

For å finne svar går vi tilbake i tid – over 3000 år til år 1147 før Kristus.

Israels folk hadde vært i fangenskap i Egypt i 400 år.Gud hadde kaldt Moses til å lede folket ut av Egypt og inn i det lovede land. Gjennom mektige tegn og under ble de befridd Faraos hånd og var nå på sin vandring gjennom ørkenen kommet til berget Sinai.

Som en parentes kan vi nevne at vi i dag finner vi et ortodoks kloster ved foten av Sinai – der finner vi noe av den eldste kristne kunst som er blitt beskyttet og bevart.

Vi kjenner historien.

Gud kaller nå Moses opp på Sinai Berg der han fra Gud mottar de ti Guds bud.

Vi leser fra andre mosebok kapitel 20.

«Da talte Gud alle disse ord og sa:Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset.Du skal ikke ha andre guder foruten meg.Du skal ikke gjøre noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er der oppe i himmelen, eller nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden.Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem.»    Sitat slutt.

 

Arkeologiske utgravinger legger for dagen at de folk som Israels barn levde i bland som Egypterne, Babylonerne, Assyrerne og Kanaanittene – alle dyrket bilder – ofte statuer av guder de selv hadde laget seg, noe vi finner igjen i alle primitive religioner. I tillegg hadde de masse små husguder som de hadde med seg.De ofret til disse guder som vi til Tor og Odin.Gud ville beskytte sitt folk fra slik trelldom.

Derfor: DU SKAL IKKE HA ANDRE GUDER ENN MEG.

Det samme gjelder for øvrig i minst like høy grad oss i dag i vår tid. Også vi lever omgitt av avguder som vi fristes til å ære, tilbe og tjene.

 Den største avgud i dag er kanskje mennesket selv som ikke lenger spør etter Guds vilje, men heller på alle områder søker å realisere seg selv og egen vilje, helt løsrevet fra Gud.

 Men tilbake til Budet.

Dette var for Israels barn den gang, så vel for oss i dag et viktig bud og skal på ingen måte innskrenkes, men vi må forstå det rett.

Det er lett å tenke at Gud her virkelig mener at vi ikke skal lage noe bilde av noe som helst verken av det som er i himmelen eller det som er på jorden. En slik tolkning ville vært et forbud mot alle typer bilder og statuer alle steder også i alle bøker, aviser og blader , pc og telefoner.

Mange har i sin nidkjærhet blitt værende ved en slik tolkning, selv om de ikke alltid har vært så konsekvente i sine hjem.

Dette førte til at så mye kristen kunst er blitt ødelagt i visse perioder, og mange gudshus og møtesaler tomme for bilder også i dag.

Men kan det og skal det tolkes på en annen måte?

Vi går tilbake til historien, til Israels barn i ørkenen ved foten av Sinai berg.

Moses har vært lenge alene oppe på fjellet der han mottok de ti bud. Folket er utålmodig. Hvor er Moses og hvor er den Gud som førte dem ut av Egypt.

Aron som ledet folket når Moses var borte laget så en gullkalv – noe som muligens hadde et forbilde i en av egypternes guder.

De feiret og danset rundt gullkalven i stede for å tilbe den ene og sanne Gud.

Dette viser igjen hvor viktig dette budet var:

Du skal ikke ha andre guder foruten meg.Du skal ikke gjøre noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er der oppe i himmelen, eller nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden.Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem.»

Etter hendelsen med Gullkalven skulle vi tro at Gud ville innskrenke ethvert forbud mot bilder og skulpturer enda sterkere og klarere.

Men bare noen få kapitler senere, fremdeles ved foten av Sinai gir Gud anvisninger til hvordan møteteltet – tabernakelet skulle utformes til minste detalj.

I kapitel 25 i andre mosebok leser vi:

«La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt i blant dem.Tabernakelet og alt som hører til det, skal dere i alle måter lage etter det bilde jeg vil vise deg.»

Vers 17 – «Så skal du lage en nådestol av rent gull. Den kal være to og en halv alen lang og halvannen alen bred. Du skal lage to kjeruber av gull.

I drevet arbeid skal du lage dem ved enden av nådestolen. Sett den ene kjeruben ved den ene enden og den andre kjeruben ved den andre enden.  –

Kjerubene skal holde vingene utbredt og oppløftet, så de dekker over nådestolen med vingene. – Og jeg vil komme sammen med deg der. Fra nådestolen mellom begge kjerubene som er på vitnesbyrdets ark, der vil jeg tale med deg…

Videre i kapitel 26 vers 30 og 31:

«Du skal reise tabernaklet på den rette måten, slik som jeg viste deg på fjellet. Så skal du lage et forheng av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lin garn. Det skal lages i kunstvevning med kjeruber på.»

 Dette sier oss to ting.

For det første –

Når Guds bud ikke tillater bilder og skulpturer da er forbudet rettet mot tilbedelse av bilder og skulpturer ikke mot disse som sådan – Dette kommer tydelig frem i det at Gud selv forordner at tabernakelet og paktens ark skal være utsmykket både med skulpturer av kjeruber laget av rent gull og bilder av kjeruber vevet inn i forhenget.

En fotnote i Norsk Studie Bibel sier det klart og enkelt:

Billedforbudet er ikke noe forbud mot å lage bilder eller statuer, men et forbud mot å tilbe dem. Guds forordninger for innredningen i tabernakelet, med bilder og mønstre utelukker at dette kan bety et absolutt billedforbud.

Nå er det de som likevel vil hevde at en del kristen kunst er gjenstand for tilbedelse, som for eksempel når noen kysser et ikon. Men jeg tror vi må tenke annerledes om dette. Et lite barn kysser bildet av mor og far eller trykker det til sitt hjerte og gir med det utrykk for sin kjærlighet ikke til fotografiet i seg selv men til mor og far. La oss ikke bli som fariseeren Simon som kritiserer kvinnen som kysser Jesu føtter. I jakten på andres avguder står vi i fare for at vår egen rettroenhet blir vår egen avgud.

Gud ser til hjertene, så la oss være veldig forsiktige med å dømme andre trossøsken i deres måte å vise Gud kjærlighet, ærbødighet og takknemlighet!

Det andre vi som kan lære av dette er hvor viktig det er for Gud at møteteltet eller kirken, eller møtesalen er vakkert utsmykket på en slik måte at det vekker respekt og ærefrykt for Gud. Det er ikke likegyldig hvordan dette blir utformet.

Selv om vi lever i den nye pakt har Gud ikke forandret seg.

Heller har ikke menneskets behov for synlige møtesteder mellom himmel og jord.

På den ene siden er det sant som Jesus sier at den som skal tilbe Gud må tilbe ham i ånd og sannhet og er ikke bundet til noe sted siden Gud er allestedsnærværende.

Og det er sant som Salomo sier i sin bønn til Gud før han går i gang å bygge tempelet i andre Krønikerbok kap. 2.

«Men hvem makter vel å bygge et hus for Ham?Himlene og himlenes himler rommer ham ikke.»

Likevel er Tabernakelet og senere tempelet viktig for Gud fordi det er viktig for oss som et sted der vi kan møte ham på en spesiell måte og der han kan møte oss.

At vårt hjerte skal være som et tempel for Gud er ingen motsetning men en annen side av samme sak.

Hos profeten Haggai leser vi i første kapitel:

«Så sier Herren, hærskarenes Gud:Dette folk sier: Tiden for å bygge Herrens hus er ennå ikke kommet.Da kom Herrens ord til profeten Haggai:Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus, mens dette hus (Herrens tempel) ligger i ruiner?Dere venter mye, men se, det blir lite. Og når dere bærer det i hus , blåser jeg det bort. Hvorfor?Sier Herren, hærskarenes Gud. Fordi mitt hus ligger i ruiner, mens dere har det travelt hver med sitt hus.»

Som tolvåring ble Jesus under høytiden værende igjen i Tempelet og på spørsmål fra Maria og Josef svarte han :Viste dere ikke at jeg måtte være i min Fars hus.

Senere under sitt offentlig virke husker vi at Jesus renset tempelet:

Lukas skriver: «Han gikk så inn i tempelet og begynte å drive ut dem som solgte der. Han sa til dem:Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule.»

I Jerusalem på Oljeberget finner vi et kapell med navnet Dominus Flevit – som betyr Herren gråt.Derfra ser man utover Jerusalem og tempelplassen. Jesus gråt også fordi han viste at dette snart skulle ligge i ruiner noe som også skjedde i år 70e. kr.

Naturen og skapningens skjønnhet, tabernakelet og tempelet, profetenes visjoner av Guds herlighet, Englenes hærskarer på julenatten, åpenbaringen på Tabor, Englene ved den tomme graven, og den gamle apostelen Johannes åpenbaring av Guds herlighet og himmelens skjønnhet – gjennom den gamle og den nye pakt og frem til en ny himmel og en ny jord –

Alt forkynner og vitner om at der Gud er der er storhet, skjønnhet, renhet og hellighet.

Det er nok slik de tenkte de som bygget og utsmykket de store kirker og katedraler.

 Men før vi forlater avsnittet om teologien knyttet til kristen kunst er det derfor naturlig at vi ser litt på

kunstnerens rolle – hans kall, funksjon og utrustning.

Vi har sett at Gud ville at Tabernakelet skulle være verdig utsmykket etter nøye anvisninger.

Men hvem skulle gjøre det?

I andre mosebok kapitel 31 leser vi

At Gud ikke bare forordner at disse ting skulle gjøres, men selv gir han oss den utrustning og de gaver som er nødvendig.

På dette området så vel som på andre områder gir oss Gud hva han krever og ønsker av oss.

I kapitel 31 leser vi under overskriften i studiebibelen

Åndsutrustede kunstnere.

«Herren talte til Moses og sa:Se, jeg har kalt Bes alel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme.Og har fylt ham med Guds Ånd, med visdom og forstand og med kunnskap og med dyktighet til alle slags arbeid, til å tenke ut kunstverker, til arbeid i gull og i sølv og i kobber og til å slipe steiner til innfatning og skjære ut i tre, til å utføre alle slags arbeid.

Og, se, jeg har gitt ham til medhjelper Oho-iab, Aksi-amaks sønn av Dans stamme og alle de menn som forstår seg på kunst, har jeg gitt visdom i hjertet, så de kan gjøre alt det jeg har sagt deg…»

 

Et viktig aspekt når det gjelder kristen kunst er det vi kan forstå av dette bibelordet. Bare ved Guds Ånd og den begavelse og utrustning som Den Hellige Ånd gir kan kunstneren skape god kristen kunst.

Det er også viktig at han eller henne er grunnfestet i teologien og lever nær til Gud i bønn.

Det han skal skape – skal han ikke skape for egen ære og berømmelse men for å gi Gud ære, og for å tjene sine medmennesker med forkynnelsen av evangeliet.

En liten historie fra boken Ikonmaleren av Brit Holgersen

Som jeg kort skal gjenfortelle belyser dette på en fin måte.

Den gamle ikonmaleren var nå syk. Snart skulle han forlate denne verden og gå til den Himmel han ofte hadde malt.Det var bare en ting han gjerne skulle gjort ferdig – Ikonet til kirken der han bodde. Hans nevø ble tilkalt da onkelen lå for døden. Han kom fra Paris der han som kunstmaler hadde en lovende karriere foran seg.

Kort fortalt lovte nevøen gjerne å gjøre ikonet ferdig. Tenkte at det skulle gå på en dag eller to.Men nei. Hvor mye han enn prøvde fikk han det ikke til.

Om natten drømte han at onkelen kom og stilte seg ved siden hans foran ikonet. Nå siterer vi fra boken:

Lenge stod han der uten å si noe. Da han endelig talte, kom ordene langsomt og med ettertrykk.

Den som vil male det hellige, sa han, må aldri ha hastverk. Det skal tålmodighet til, tålmod, bønner og kjærlighet. Men alt kan du få om du søker.

Og han gikk bort til et skap, hentet frem en bok, la den på bordet og sa:e her, min sønn! Der er her du skal begynne.

Den unge maleren våknet neste morgen med lettere hjerte enn på lenge, stod drømmen så levende for ham at han ikke var det minste forbauset da han fant en bibel på bordet. Det var onkelens og var meget brukt. Sitat slutt.

Nevøen lar arbeidet med ikonet ligge i lang tid. Han begynner å lese evangeliene om Jesu liv. Med tente lys sitter han oppe til langt på natt og leser langsomt gjerne et kapitel flere ganger. Lange stunder sitter han bare stille.

Han tenker ikke lenger på å skynde seg til Paris for å bli berømt.Når han så omsider tar fatt på arbeidet med ikonet så lykkes det for ham.Han hadde oppdaget hjemligheten bak onkelens kunst.

Nå ville han male Jesusbarnet innenfra fordi han med hjerte hadde grepet hvem han var virkelig var.

Og fortellingen slutter med ordene:Han forstod nok det umulige i dette, for ingen kan tolke Guds vesen. Men han prøvde om og om igjen. Og se! Til sist hadde også han lyktes i å fange et glimt av himmelens herlighet. Sitat slutt.

Nevøen fortsetter å male ikoner resten av livet og Paris og Roma så han aldri mer.

Jeg kjenner dette så godt igjen fra mine egne timer og dager foran lerretet. Ofte er det en kamp. Ofte er jeg nær ved å gi opp. Hele tiden må jeg be om Guds hjelp og velsignelse – og den dagen jeg slutter med det er jeg ingen kristen kunstner lenger om jeg ellers er aldri så kristen.

Nå er det ikke slik at Gud ikke kan tale til oss og velsigne oss gjennom kunst som ikke er laget i bønn og i Guds nærhet. Det kan han og det gjør han og han benytter så mangt av det vi ser, hører og opplever for å røre ved våre hjerter, glede og velsigne oss.Men genuin kristen Kunst kan bare skapes i Guds nærhet og i bønn.

Dette er ingen hobby eller noe du starter med for å finne et levebrød men et svar på et kall og en utrustning fra Gud.Som karene i helligdommen og de som gjorde tjeneste der var helliget Herren – slik skulle også kunstneren og hans redskaper være helliget Herren og avsondret til tjeneste i Hans rike.

Og hans tjeneste bør verdsettes og bæres av menigheten på samme måte som den til sangere og musikere – skal den kunne blomstre og utfolde seg til Guds ære.

Gud har gitt i menigheten mange slags gaver. De er alle Nåde – gaver.Alle våre evner og talenter har vi fått av Gud og det er ingen ting vi selv hverken kan eller skal rose oss av.Det er talenter vi er satt til å forvalte til beste for våre medmennesker, for menigheten og for verden.

Dette gjelder også den kristne kunstner som med sin kunst også kan tangere andre nådegaver, som evangelisten, læreren og profeten, i den grad som hans kunst forkynner evangeliet, lærer oss om Gud og formidler Guds vilje i nåtid og fremtid.

Vi skal ikke undervurdere virkningen av denne nådegaven.Et kunstverk, både arkitektonisk, og i form av maleri og skulptur – kan stå der å formidle sitt budskap gjennom flere 1000 år.

Dette fører oss naturlig videre til neste seksjon:

 Et kort historisk blikk på den kristne kunst og dens funksjon.

Etter Jesu oppstandelse spres det glade budskap til hele den daværende verden. Det skjer ikke uten under store lidelser. Med unntak av apostelen Johannes blir alle Jesu disipler martyrer på ofte grusom måte. Det samme gjelder Apostelen Paulus som ble halshugget i Rom.Også de øvrige kristne ble utsatt for voldsomme forfølgelser.

Det er et under at kristendommen ikke ble utryddet i sin spede begynnelse. Men dette vitner om sannheten i det kristne budskap.

Under forfølgelse samlet de kristne seg i katakombene i rom der de også begravet sine brødre og søstre.

Her finner vi de første kristne motiver, bilder og symboler malt på veggene.Mange av disse er malt i en malerisk stil lik den som var vanlig i Romerriket på den tiden. Maleriene var enkle og symbolske.

Det er ikke usannsynlig at var de ment å bringe trøst og oppmuntring til de troende ansikt til ansikt med martyrdøden.

Det er bilder fra paradiset, fra Daniel i løvehulen og de tre menn i ildovnen beskyttet av Guds engel. Jesus som oppvekker Lasarus fra de døde. Historien om Jona. Kristus blir også fremstilt som den Gode hyrde som kjærlighetsfullt bærer det minste lammet på sine skuldre. Og en rekke andre motiver.

Den kristne kunstens funksjon og utrykk forandrer seg og fører til slutt til en deling mellom øst og vestkirken, mellom den ortodokse og den katolske. Men jeg skal ikke gå mer inn på det og det er jeg heller ikke kompetent til.

På hver sin måte får den kristne kunsten være med å prege gudstjenesten og de troendes liv.

Først med Gutenberg kunne Bibelen trykkes og spres til vanlige kristne i større opplag. Forkynnelsen til brede lag i folket skjedde ikke sjelden på latin og mange kunne verken lese eller skrive, aller minst latin.

Den Kristne kunst derimot kunne alle forstå og den var nok for mange den viktigste forkynnelse av evangeliet og det kristne budskap gjennom mange århundrer også etter at Bibelen ble tilgjengelig for folk flest og de lærte å lese og skrive.

Under reformasjonen gikk mange langt i å forkaste den kristne kunst og bannlyse den fra sine kirker og møterom. Martin Luther derimot så verdien i kristen kunst som forkynnelse av evangeliet. En gang oppfordret han alle rike til å la evangeliet og Jesu liv males utvendig og innvendig på sine hus.

Den kristne kunst og arkitektur fra de enkle små kirker i havgapet til de store katedraler har alle stått som oppreise tegn på den usynlige Guds nærvær i denne verden. Mer eller mindre, og hver på sin måte forkynner de Guds storhet og evangeliets glade budskap.

De har vært møteplasser mellom Gud og menneske i glede og sorg, i medgang og motgang fra generasjon til generasjon, i krig og fred.

I alt og gjennom alt har de stått der som den Gud som er med oss i alt og bærer oss gjennom alt.

Alterbildene og skulpturene av Kristus den Korsfestede og Oppstandene Frelser forkynner uten ord mer enn tusen ord og preger seg inn i vår hukommelse inn i vår tro og vårt håp. -

Vi ser at den kristne kunst har hatt stor betydning gjennom alle århundrer – men hvordan er det i dag?

Vi kan jo lese Bibelen. Vi kan til og med høre den på podkast. Er det da nødvendig med bilder og skulpturer?

Siste del av foredraget har jeg gitt overskriften:

Kristen kunst – praktisk inn i vår tid.

Men først litt om hva som preger vår tid.

Vi lever i dag i en verden der bilder og symboler betyr langt mer enn i noen annen generasjon i historien.

Selv når vi skriver tekster til hverandre, som en tekstmelding på telefonen benytter vi oss i stor utrekning av bilder og symboler, smilefjes og tommel opp, gråtefjes, blomster og en mengde andre symboler som er tilgjengelig på vår Smartphone.Vi skriver ikke at vi har vært et sted, spist et sted, eller gjort noe spesielt uten at vi også sender med minst 1 bilde, gjerne en hel serie eller en film.All nyhetsformidling skjer med ustrakt bruk av bilder, likeledes all undervisning for ikke å snakke om all reklamen vi møter på alle plattformer om vi vil eller ikke. På nettet myldrer det av bilder og slett ikke alt er bra.

Barn og ungdom sitter i timevis foran fargesterke dataspill. I tillegg har vi TV, filmer, kino overalt og til enhver tid tilgjengelig på vår telefon. Det er ikke bare tilgjengelig – det blir også brukt i tillegg til Facebook, snapschat osv.

Både det offentlige rom, på arbeidsplassen og på veggene i våre hjem har vi bilder og visuelle utrykk av forskjellige slag. Bilder som mer eller mindre har betydning for oss, og som mer eller mindre preger oss.

Vi kan ikke skjerme oss helt fra alle disse bildene, heller ikke våre barn og unge.Men vi kan kanskje skape en motvekt ved hjelp av kristen kunst i våre kirker, møtesaler og i våre hjem.Vi kan benytte den kraft som ligger i det visuelle utrykktil å styrke vår tro og til å minne oss om hva Gud har gjort for oss og er for oss – som veggmaleriet fra katakombene av den Gode hyrde.

Vi lever i en verden der så mange inntrykk leder våre tanker og vårt sinn bort fra Gud. Vi preges av det vi ser og hører i denne verden. Vi skal ikke flykte fra Verden, vi skal be for den og vi skal gjøre hva vi kan for vår neste og det samfunn vi lever i.

Men kraften til dette kan vi bare hente fra Gud. Jo nærmere vi lever Ham jo mer kan vi bli til velsignelse for vår neste. Og jo mer kirken bevarer sin egenart vil den kunne være lys og salt i verden.

Apostelen Paulus oppfordrer de troende til å ha sitt sinn vendt mot himmelen, ikke mot det som er på jorden.

Han skriver i brevet til Kolosserne i kapitel 3,2

«La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.»

 Noen vil helt sikkert kalle dette for virkelighetsflukt. Men er det slik som vi tror og som Bibelen forkynner er livet på jorden bare en dråpe i havet mot det liv som varer evig – ja da er ingen ting mer virkelighetsnært enn det å beskjeftige seg med himmelen og evigheten.

Den sanne nestekjærlighet som Gud søker hos oss alle vil hjelpe vår neste til et godt liv på jorden, men enda mer til et godt liv i evigheten.

Det er ingen motsetning i dette – men er vi virkelig realister da må for vår egen og andres del evigheten alltid veie tyngst.

I vår del av verden strever vi etter et langt og godt liv på jorden. Evigheten vil vi ikke tenke på.

Den kjente kristne filosof, fysiker og matematiker Blaise Pascal gjorde sterkt inntrykk på meg som ungt menneske.

Han skrev i sitt filosofiske hovedverk «Tanker» :

Det hjelper ikke at et menneske vender tankene bort fra evigheten som venter dem; de kan ikke få evigheten bort derved at de ikke tenker på den. Å nei, den finnes, og den kommer nærmere og nærmere. Snart er døden der og lukker opp døren til den.

Sitat slutt.

Den lille Bibel som vi kaller Johannes Evangeliets 3 kapitel vers 16 sier:

 Så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin egen Sønn, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt men ha evig liv.

Troen, tilliten til og overgivelsen til Jesus Kristus er derfor det som åpner porten til det evige liv og den evige glede hjemme hos Gud.Denne troen kommer av forkynnelsen og det er her jeg håper at mine malerier kan få være med å peke på det største og aller viktigste i vår menneskelige tilværelse – på Jesu liv og gjerning til vår evige frelse.

 Vårt sinn skal først og fremst være forankret i evigheten. Og det er ikke virkelighetsflukt å leve sitt liv i lys av den – men det mest ærlige og realistiske et menneske kan gjøre.

I gamle dager skrev man på hver side i regnskapsboken: Memento Moris – Tenk på døden.

Vårt liv på jorden er kort. Størst verdi har derfor det som fortsatt har verdi den dagen vi skal forlate denne verden. Og størst verdi har det som har hjulpet oss gjennom livet til å holde fast ved de verdier som varer evig, hjulpet oss til å leve nær Gud.

 Tenker vi på billedkunst så vil ikke maleriet skrik til Edvard Munk hjelpe oss den dagen vi skal dø – selv om det rent kunstnerisk er genialt og høyt verdsatt i denne verden. Men det enkle veggmaleriet av den gode hyrde ville hjelpe og trøste oss.

  Jeg hadde for noen år siden en utstilling på sykehjemmet der jeg arbeider. Den vakte stor oppsikt og ble veldig godt likt og besøkt. En gammel dame kjøpte den gang et lite bilde, nettopp av den gode hyrde som ledet gjennom dødsskyggens dal mot himmelens port – Det hang alle årene over sengen hennes til hun døde over 100 år gammel.

Ved en annen utstilling kom en kvinne innom utstillingen på vei til et minnesamvær for sin mann som hun nettopp hadde mistet – bare ca. 50 år gammel. Tårevåt stod hun foran et bilde av himmelporten. Hun kjøpte det der og da rett foran andre kjøpere. Senere enda et bilde. Det kristne håp ble for henne en trøst gjennom dette enkle bildet og det vil resten av livet uansett hva som møter henne, minne henne om dette håpet og vil kunne styrke hennes tro.

Dette er ikke flukt – dette er sann glede og trygghet!

 

Fred Anton Staudenmaier (1800 – 1856), tysk teolog og professor i Tübingen i Tyskland skrev om den kristne kunst følgende:

“Den sanne kunsten er alltid, i hva og hvordan den utrykker seg, en fremstilling av det uendelige i det endelige. For det skjønne som den fremstiller er ingen ting mindre enn en åpenbarelse av det  gudommelige, som er det samme som en åpenbarelse av det evige i det jordiske.”

 Videre skriver han om den kristne kunst, at denne, når den springer ut av troen og livet med Gud virker:

 “ …undervisende, inspirerende, vekkende, oppmuntrende, livgivende, styrkende og trøstende på det indre mennesket og ansporer henne til det høyeste mål, nettopp i dette består den kristne kunstens formidlende tjeneste.”

 Med dette i tankene la oss reflektere litt rundt dette hvordan vi utsmykker våre hjem for å bli helt praktisk.

Hvordan vi utsmykker våre hjem gjenspeiler til en viss grad våre verdier – hva vi setter høyt i livet.

På veggene våre har vi bilder av mennesker som vi er glad i, fotografier fra en fin ferie, huset vårt, båten vår, bilen vi ønsker oss, hytta vår, suvenirer, idoler – mennesker som vi på en eller annen måte beundrer , verdsetter eller ser opp til. De flinkeste av oss har også pokaler og diplomer å vise fram. I tillegg til dette har de fleste også kunst i en eller annen form som de har glede av, arvet eller investert i.Dette er stort sett fint og det er ikke noe galt i dette. Det er en naturlig del av det å være menneske i denne verden. Noe henger der fordi det definerer oss og vi er stolte av det – men noe henger der også av kjærlighet til dem vi er glad i.

Hvordan er det i et kristen hjem?

Det bør være slik at det er synlig at det bor en kristen der.Hvis vi overhode ikke finner noe i et slikt hjem som minner om vår tro og vårt liv med Gud – da kan årsaken være at vi ikke har tenkt over hvilken betydning dette kan ha for oss selv og andre – Eller det kan bety at vi ønsker å holde vår tro så privat at den helst ikke skal være synlig på noen måte. Det gjør det mulig å være kristen når det passer seg og ikke så kristen når vi synes det passer seg.

 Våre omgivelser vil prege oss. På samme måte som klær skaper mennesker slik vil også våre omgivelser sette sitt preg på oss på godt og ondt.

Det ytre er ikke så uviktig som mange tror.

 Jeg spilte en gang i en film der min rolle var en frika fyr utenfor et diskotek. Jeg fikk på meg klær som passet til rollen og det var underlig og litt skremmende å merke hvilken følelse som da kom over meg.

 Vi kunne nå fortsette å snakke også om klær og mote og hvordan dette også preger og påvirker oss, men jeg bruker dette eksempelet bare for å  rette søkelyset mot den påvirkningskraft som ligger i våre ytre omgivelser så vel som i måten vi kler oss.

 Bilder fra vårt hjem preger seg inn i vår hukommelse på en helt annen måte enn bare ord kan gjøre. For over 40 år siden flyttet jeg hjemmefra men ennå husker jeg de fleste bildene vi hadde på veggene der hjemme. Også en gammel bildebok med malerier fra Jesu liv som jeg bladde i som litt gutt har preget seg inn i hukommelsen.

 Gjennom hele Bibelen formaner Gud oss til å huske hans under og store gjerninger. Israels barn ble bedt om å reise minnesteiner – om å bringe fortellingene videre fra slekt til slekt ofte forbundet med visuelle tradisjoner, både på sabbaten og de store høytider.

De store kristne høytider har samme funksjon.

Våre omgivelser vil prege oss. Bilder og visuelle utrykk vi omgir oss med vil prege oss. La oss velge å omgi oss med slikt som er vakkert og godt – men først av alt med slikt som peker på ham som er all skjønnhets kilde – på Gud selv og på vår Herre Jesus Kristus som gav Gud et ansikt i denne verden, et ansikt og en skikkelse som så mange kunstnere har forsøkt å skildre gjennom alle århundrer.

Mot slutten av vårt foredrag vil jeg få lov til som kristen billedkunstner å få komme med et aldri så lite hjertesukk inn i våre frikirkelige sammenhenger.

 Etter alt vi har drøftet vedrørende den kristne kunstens  berettigelse, verdi og funksjon er det ikke nødvendig å utdype dette ytterligere. Dere vil forstå hva jeg mener når jeg sier at det er noe jeg savner.

 For ikke lenge siden stod katedralen i Notre Dame i brann. Følte vi ikke da alle på den uvurderlige verdien av et slikt Guds hus som står der og peker langt ut over tiden, forbi døden og inn i evigheten fra generasjon til generasjon? Både arkitektonisk og med sine kunstskatter forkynner den Guds evangelium og står der som en åpen dør i tiden til frelse og evig liv.

 Så mange vakre kirkebygg og katedraler i verden vitner om en iver etter å gi Gud den ære han fortjener. For disse kunne det ikke bli storslått og vakkert nok. De gjorde sitt ytterste, både arkitekter og andre kunstnere for at Guds hus skulle være Gud verdig så langt det er mulig på jorden.

 I andre Krønikerbok kapitel 7 leser vi om innvielsen av Salomos Tempel og ser der hvordan Gud selv åpenbarer sin herlighet i det som var bygget for ham av ivrige menneskers hender:

 «Da Salomo hadde endt sin bønn, falt det ild fra himmelen og fortærte brennofferet og slaktofferet, og Herrens herlighet fylte huset.Og prestene kunne ikke gå inn i Herrens hus, for Herrens herlighet fylte Herrens hus.Alle Israels barn så hvordan ilden falt, og Herrens herlighet kom til huset.Da kastet de seg ned på gulvet med ansiktet mot jorden, og tilbad og lovet Herren, fordi Han er god, og Hans miskunn varer til evig tid.»

 I vers 17 leser vi hva Herren sier om dette huset.

«Og nå har jeg utvalgt og helliget dette hus, for at mitt navn skal bo der til evig tid, og mine øyne og mitt hjerte skal være der alle dager.»

Guds hus på jorden er ikke som alle andre hus og de må bære preg av det både utvendig og innvendig.De er utvalgt og helliget for at Guds navn skal bo der som et møtested mellom himmel og jord - et sted for Guds ære og herlighet på jorden der vi kan finne stillhet og ro og løfte vårt sinn til Gud både høyere og dypere enn det er mulig ute blant hverdagens tusen gjøremål.

 I stillhet og tillit skal deres styrke være. Der vil Gud møte oss og tale med oss. Og Guds hus vil hegne om menigheten at den bevarer sin egenart som lys og salt i verden.

 Til slutt skal vi nå forsøke å konkludere og oppsummere det vi nå har snakket om

 Vi ser at Teologien støtter den kunstneriske utsmykningen og utformingen av Guds hus.

Hva som ligger på Guds hjerte når det gjelder Guds hus og de plasser som på en særlig måte er viet til ham, det kan vi lese ut av tekstene om Tabernakelet og Tempelet og i Jesu kjærlighet til sin Fars hus.

 Gud utruster kunstnere med de gaver og evner og den visdom som er nødvendig.

Kunstneren skal derfor ikke virke i egen kraft men søke å la seg lede og inspirere av Guds Ånd.

 Som alle andre gaver kan denne gaven først komme til sin rett og bli til velsignelse i den grad kunstneren selv lever i Guds ord og i Guds nærhet.

 Kristen kunst er et pedagogisk virkemiddel til opplæring og forståelse av teologien.

 Den kan stadig minne oss om Guds store gjerninger til vår frelse og stadig på ny vekke i oss takknemlighet og kjærlighet til Gud.

 Den vil trøste, styrke og oppmuntre oss gjennom alle livets faser som et Guds ord i bilder.

 Den vil hjelpe oss i denne verden ikke å miste himmelen og evigheten av synet.

 Vi preges av våre omgivelser – så vel som av måten vi kler oss på.

Dette kan vi benytte som et positivt utgangspunkt til å sette et preg på våre omgivelser som har evig verdi og styrker vårt indre liv – som hjelper oss i vår vandring gjennom tiden mot evigheten.

 Til dette kan vi benytte kristen kunst i de forskjelligste former og utgaver – alt fra et enkelt postkort og en tekst på en tekopp til malerier og skulpturer.

 Vi bør tenke nøye gjennom hva vi omgir oss med – og hvilke inntrykk som får lov å prege oss – i vår tid mer enn i noen annen tid.

 Barn og unge er særlig utsatt og særlig sårbare. For dem er det særlig viktig at våre hjem danner en motvekt. Og kristen kunst i hjemmene vil ofte bli husket livet igjennom.

 Den kristne kunst kan berike våre hjem men også våre sjeler. Den kan hjelpe oss til å forkynne evangeliet.

Den kan hjelpe oss til å minnes Guds store gjerninger til vår frelse. Styrke og trøste oss i håpet om det evige liv. Hjelpe oss til å leve nær Gud. Styrke oss i bønnen og vekke i oss på ny kjærligheten til Gud, hvorfra også kjærligheten til vår neste strømmer.

 Til slutt:

Alle åpenbaringer gjennom hele Bibelen viser oss at der Gud er, der er ubeskrivelig skjønnhet og verdighet.

 Vakker kristen kunst og arkitektur har gjennom våre kirker og katedraler vært med å forkynne det kristne budskap fra de første århundrer. Og kristen kunst har beriket og beriker stadig nye generasjoner. Og det vil den fortsette med helt til den dag da vi skal se ham som han er.

Ja selv i evigheten – jeg vet det ikke – men jeg tror det – vil vi kunne fortsette å skape til Guds ære, som en gudstjeneste – som et utrykk for vår takknemlighet og kjærlighet til Gud.

 Motivene vi forsøker å avbilde her på jorden er så mektige at alt vi forsøker bare er for barnetegninger å regne. Men slik en jordisk mor og far gleder seg over barnas tegninger, slik tror jeg at vår gode Himmelske Far også gleder seg over våre barnetegninger.

Og Guds Ånd kan benytte dem, selv minste til å minne oss om det største – til å forkynne Guds evangelium på jorden.

 Vi kan ikke male ham slik han virkelig er, ikke heller himmelen slik den er.

Det blir bare vage antydninger.

 Likevel hjelper de oss og trøster de oss i vissheten om de store og evige sannheter som ligger bak bildene – selv de enkleste veggmalerier fra Romas Katakomber.

 Foredraget vil jeg få avslutte med nok en gang å la  Proffesor Staudenmaier komme til orde

“Den sanne kunsten er alltid, i hva og hvordan den utrykker seg, en fremstilling av det uendelige i det endelige. For det skjønne som den fremstiller er ingen ting mindre enn en åpenbarelse av det  gudommelige, som er det samme som en åpenbarelse av det evige i det jordiske.”

 Videre skriver han om den kristne kunst, at denne, når den springer ut av troen og livet med Gud virker:

“ …undervisende, inspirerende, vekkende, oppmuntrende, livgivende, styrkende og trøstende på det indre mennesket og ansporer henne til det høyeste mål, nettopp i dette består den kristne kunstens formidlende tjeneste.”